Minneord: Viktigere enn både hodet og hendene var Trygves hjerte.
En baute i Moss Frikirke er gått foran. Vigdis Stapley har skrevet dette minneordet, der hun vektlegger Trygve Stærk sitt gode vesen med blant annet følgende beskrivelse: Viktigere enn både hodet og hendene var Trygves hjerte. Det tilhørte Jesus. Han utstrålte en trygg tro helt til det siste.Trygve Stærk, Født: 15. mai 1937 – Død: 5. desember 2020
Trygve Stærk er død. Det er en beskjed som er vanskelig å ta inn over seg, for Trygve har alltid vært der. Trygve var alles venn; uansett alder. I vår familie var han venn med tre generasjoner og for oss som en god nabo nede i gata i 19 år.
Jobbet i det stille
Trygve var ikke en slitsom frontfigur som krevde mye oppmerksomhet og applaus, nei Trygve jobbet mest i det stille. Han var den som jobbet bak scenen, som så hva som trengtes når og hvordan. Manglet det en hylle her eller noen kroker der, så var det gjort dagen derpå. Han var selvoppnevnt vaktmester helt til siste slutt.
Vi snakker selvsagt om Moss Frikirke, som har vært Trygves andre hjem, både den gang menigheten holdt til i Dronningensgate og senere på Berget/Myra. Han var primus motor i salget av det første kirkebygget og likeså hjernen og sjefen for oppføringen av den andre, nåværende kirken for drøye 30 år siden. Det var et enormt dugnadsprosjekt som krevde at han både kunne regne, svinge hammer og lede en sammensatt gruppe av proffe folk og en velvillig menighet, – noe han klarte med glans.
Gledet andre og seg selv
Siden Trygve var så utrolig netthendt og praktisk; laget han stadig vekk noe nytt til glede for andre. En dag kom barna på søndagsskolen til en flott, ny lekestue med dertil hørende tilbehør. Han, på rundt 80, frydet seg like mye som barna!
Sang og musikk
Men Trygve bruke de nevenyttige hendene også til å spille. Han koste seg med orgelet, og var dessuten en habil pianospiller og bidro slik til gudstjenestene i mange ti-år. Dessuten kunne han dirigere kor; «blandakor», mannskor, familiekor; Trygve stortrivdes med korsang.
Han arrangerte musikk til julekonserter for ulike instrumenter, og var selv utøvende deltaker med sin nydelige tenor. Når han sang solo, eller duett med sin kjære Astri, var det en sann fornøyelse å være tilhører.
Andre ganger kom hele familiekvintetten som bare var å nyte. Samtlige i familien hadde fått denne gaven, – til stor glede for Trygve selv og til ditto berikelse for alle oss andre.
Da sykdommen (Parkinson) gjorde det vanskeligere å spille, hadde han fortsatt evnen til å glede seg over sangen og andres utøvelse på ulike instrumenter.
Menighetsleder og lærer
Trygve hadde også et godt hode, så han satt som leder av menighetens eldsteråd i en årrekke. Han var en velkjent og svært anerkjent mann i Frikirkekretser i det ganske land.
Det gode hodet kom også til sin rett som lærer. Matte var hans store fag. Først var det flere år på Frikirkens Folkehøyskole i Stavern, Fredtun. Senere ble det Grindvold Ungdomsskole i Moss.
Et stort hjerte
Viktigere enn både hodet og hendene var Trygves hjerte. Det tilhørte Jesus. Han utstrålte en trygg tro helt til det siste. Mange ganger har han gitt sitt klare vitnesbyrd. Boktittelen «Jeg vet på hvem jeg tror» passet godt på Trygve. Han var aldri brautende, eller i nærhet av selvskryt; tvert om; han var som disippelen Andreas som la til rette for at store ting kunne skje. Som Andreas bragte han andre til Jesus, for han ønsket mest av alt å dele sin tro; det være seg med unge, barn eller gamle.
En bauta er borte.
Kjendisdesigner Jan-Thomas har nylig gitt ut en bok med tittelen «Jeg har levd». Det kan også Trygve si, men ellers er ikke likheten mellom han og Jan-Thomas særlig iøyenfallende.
Jeg, og mange med meg, vil savne Trygve utrolig mye og i lang, lang tid framover.
Samtidig tror jeg ikke at folk som Trygve blir helt borte, for de er rundt oss og i oss med all sin godhet og visdom som vi har fått øse av i årevis. Den omtanken har satt sine spor, ikke bare i form av hyller og knagger, men i mange sinn.
Jeg vil takke Astri, Rolf-Erling og Kristine, fordi de har vært villige til å dele Trygve med oss alle. Stor takk! I dag kjenner jeg på tap og sorg, men også på stor takknemlighet, fordi vi har fått ha Trygve i vår menighets midte i så mange ti-år. Jeg lyser Guds fred over Trygves gode minne.
Vigdis Stapley