Fotohistorie på veggen i Moss Frikirke

4.juni 2017

Moss Frikirke, kirka på Bjerget, kan i disse dager markere 30 års jubileum. Jubileet ble markert med en enkel fotoutstilling i menighetsalen i forbindelse med Gudstjenesten 1.Pinsedag.

Pinsedagen er hele verdens kirke sin bursdag, og derfor var det naturlig å feire at kirkebygget på Bjerget i Moss også rundet år, selv om den offisielle dagen for innvielse av kirken var 7.juni 1987.

Pastor Petter Lande Johansen understreket under dagens pinsegudstjeneste at bygget er et redskap for en menighet som må bygges hver eneste dag. Likevel mente han det er på plass å markere selve kirkebyggets bursdag. At menigheten på 1.Pinsedag kunne ønske to nye medlemmer velkommen viser at menigheten nå er i vekst. Her er det mange barn og unge i tillegg til godt voksne som danner en levende menighet.

Det første menighetslokalet til Moss Frikirke. Eskelundsalen, som var en dansesal

Det første menighetslokalet til Moss Frikirke. Eskelundsalen, som var en dansesal

Landets eldste
Det skal legges til at Moss Frikirke er landets eldste menighet i Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge, da den ble stiftet 6.mai 1877, i en dansesal, den såkalte Eskelundsalen.
Trygve Stærk har gjort et kortfattet resymè av menighetens historie, som vi her gjengir:

Fra Maxegården til Dronningensgate
Etter etableringen i 1877 holdt menigheten til i Maxegården i Storgata. Der hadde menigheten også folkeskole og folkebibliotek. Rester av sistnevnte ble funnet på loftet da kirka i Dronningens gate ble revet.
I 1880 kjøpte menigheten bedehuset i Dronningensgate 16. Bedehuset var bygget i 1876 av «Den frie Indremisjonsforeningen». Etter at 24 personer gikk ut av Den norske kirke og dannet Frikirken, og etter at disse personene også trakk seg ut av indremisjonsforeningen, greide ikke foreningen å betjene gjelden. Frikirken kjøpte dermed bedehuset etter 4. gangs auksjon for den nette sum av 9.050 kroner.

Stor kapasitet
Bedehuset hadde stor kapasitet. Vi som husker lokalet husker også galleriet bak i kirken. Opprinnelig hadde kirken gallerier også på sidene, slik Moss kirke har i dag. Videre kunne svære lemdører åpnes mot lillesalen og mot vaktmesterleiligheten over lillesalen. Dermed fikk man fire rundbuede åpninger mot lokalene i to etasjer bak talerstolen.
Utover på 50-tallet hadde menigheten behov for mer rom og større plass. En utvidelse av kirken ble gjennomført i 1955, men man kjente samtidig til behovet for å bygge ny kirke, og ba kommunen om hjelp til å finne en tomt for nybygg.
-Vi som vokste opp i disse årene fikk lære dugnadsprinsippet grundig. Personlig tilskriver jeg dugnadsjobbinga de eventuelle ferdigheter jeg senere har hatt nytte av; maling, murpussing, kunnskap om vann og kloakkledninger, for å nevne noe.

Nye veier
På begynnelsen av 80-tallet gikk menigheten nye veier. I stedet for å vente på kommunen gjorde man kjent for byens finans- og forretningsfolk at menigheten var åpen for å selge kirken med den 750 kvadratmeter store tomten, hvis kjøper kunne betale godt nok og sikre oss en tomt vi fant tilfredsstillende.
Dette var en tid med stor interesse for investeringer, og i 1985 hadde menigheten fått seks-sju henvendelser, uten at en fant noen av dem akseptable.

Brann og nye muligheter
I august 1985 brant imidlertid to av nabohusene til Frikirken. Frikirken ble bare svidd litt i kantene, men nederste del av gågata ble nå interessant for kommunen, som ønsket en mer helhetlig utbygging etter brannen. Samtidig var vår nabo bak kirka, Moss Avis, på jakt etter større plass. Moss Avis var eid av Orkla Media og Orkla Eiendom ville kjøpe kirka og branntomtene for å gi avisa mer plass.
Spesielt gjaldt det plass til trykkeri. I dag har Moss Avis flyttet to ganger, og nye trykkerilokaler har det aldri vært behov for. Men ut fra behovet i 1985 kontaktet Orkla kommunen, og på et par dager skjedde det som ikke hadde vært mulig på 30 år.

Tomt på Bjerget
2,1 mål tomt ble parsellert ut og regulert til kirketomt i Bjerget. I første omgang betalte menigheten for 2,2 mål, men etter naboprotest og jordskifterett ble det klart at noe av fjellet bak kirka ikke kunne inngå i menighetens kirketomt. Menigheten fikk tilbakebetalt for 0,1 mål. Menigheten eier det meste av fjellet bak kirka, mer enn gjerdet på fjellet viser. Dagens gjerde er bare et pålegg for å sikre at ingen går på fjellet og faller utfor og ned i sjakten mellom fjellet og kirka.

Trygve Stærk forteller videre:
-Jeg ble, som menighetsrådets leder, invitert til et møte med kontorsjefen og redaktøren i Moss Avis. Vi fikk hjelp av vår bankforbindelse, Rygge-Vaaler Sparebank, hvis banksjef var godt kjent med situasjonen, og lot Ivar Listerud bistå oss. Vi var lovet at det skulle komme et tilbud fra Orkla i løpet av møtet.
Mens vi satt rundt bordet og ventet på telegrafisk beskjed fra Orkla, snakket vi om riving av kirka ( i Dronningens gate). Jeg mente det ville koste 60 -70 tusen krner, og at menigheten hadde muligheten for å påta seg en slik jobb. Jeg visste at vi kunne få hjelp av Ole Bjørn Kamperhaug og firmaets maskiner og biler, samt at vi kunne brenne det vi rev på området til Skolt pukkverk.

Forhandlinger med Moss Avis
Da sier kontorsjefen: -Kan vi avtale her og nå at dere får 100 tusen for arbeidet hvis handelen blir noe av?
-Jo, sa jeg, – det avtaler vi.
Men, fortsatte kontorsjefen, – dere annonserer hos oss.
-Ja, sa jeg. For 15 tusen i året.
-Kan vi ikke si at dere får 25 prosent rabatt i 10 år hvis handelen går i orden.
-Jo, sa jeg, – men kan vi bruke kirka ut året mens Orkla planlegger sitt nye bygg?
-Det er greit. Det koster ingenting.
Da kom telegrammet fra Orkla. Tilbud på 3,2 millioner kroner for kirkebygget i Dronningens gate, med tidsfrist på ett døgn til å akseptere.
Tilbudet ble lagt fram på menighetsmøte samme kveld, – og akseptert. Tilbudet gikk langt utover de tilbud vi tidligere hadde fått og de beløp vi hadde forventet.
Med 3,2 millioner i salgssum og 100 tusen for riving og rydding, pluss salg av menighetshuset og Skogtun, pluss innsamlede kirkefond, gaver, løfter om gaver, dagens rente på om lag 10 prosent, ja da kunne menigheten sette en kostnadsramme på sju millioner kroner, pluss dugnad og gode kjøp til den nye kirka på Bjerget.

Hjelp i planlegging
Frikirken sentralt hadde den gang en «Rådgivende komite for byggesaker». Det var en gruppe byggkyndige personer som skulle hjelpe de menigheter som ønsket det i byggesaker. Komiteen hadde arkitekt Finn Sødal i Kristiansand som medarbeider. Han hadde allerede en tid hjulpet oss å vurdere ombygging og modernisering av kirka i gågata, uten at det hadde tent noen gnist, verken i komiteen eller menigheten.

Bønnevandring
Kirka ble tegnet og prosjektert, bygget og innviet i pinsa 1987. Arkitekt Finn Sødal, opprinnelig mossegutt, var en kristen personlighet, og innledet arbeidet med en bønnevandring i Bjerget. Sødal hadde kontakt med en rekke konsulenter som på samme måte som ham «jobbet for grøten». De så det som en oppgave å hjelpe til med å bygge bedehus og kirker.
Vi fikk en god kontrakt med Brødrene Holstad som hovedentreprenør. De kom oss i møte på to måter som betød mye for finansieringen:
-De aksepterte tegninger i 1:100, hvilket var et mye tynnere, og for oss billigere tegningsmateriale enn det som var vanlig. Beskrivelser og masseberegninger ble utført av Brødrene Holstad.
For det andre: Alt vi kunne gjøre på dugnad kunne trekkes fra i oppgjøret. Eksempelvis riving og rengjøring av forskalingsplater. Vi ble aldri kontrollert. Vi sendte bare melding til Brødrene Holstad, og regningen ble redusert etter de takster entreprisen var tilbudt oss på.
Hver eneste hverdag fra våren 1986 til pinse 1987 var det dugnad, med servering og sosialt samvær.

Dugnadsarbeidet
Mye kunne vært fortalt fra dugnadsarbeidet. Trygve Stærk tar med noen «smakebiter»:
-Av og til kom gamlekara innom, de som hadde lært oss dugnad og bygging 30 år tidligere. Det slo ikke feil. De gamle replikkene og vitsene ble repetert:
«Trygve, hold deg fast i malerkosten så flytter jeg steian».
«Per, du legger malinga vrangt på.  – Det gjør ikke noe, han snur seg i tørken».
Et annet eksempel: Når kontormannen eller helsearbeideren kom med hammeren og nærmest skrøt av hvor dårlig de var på sløyden.  Men som likevel fikk sine oppgaver og møtte til kaffe og servering med synlig stolthet over å kunne sette opp stenderverk til innervegger. Men som dugnadsleder ga jeg lite forklaring og ble ikke stående og se på at de forsøkte. De fleste tok seg til det på egenhånd.

7,1 millioner
Kostnadsrammen ble overskredet med 100 tusen kroner, til 7,1 millioner. Ikke så verst når vi hører om overskridelser i mange offentlige prosjekter. Ofte får jeg spørsmålet: Er kirken gjeldfri nå?
-Ja, vi solgte forstanderboligen til pastor Sandvand, kvittet oss med all gjeld, og endte opp med penger i banken. Fattigere på eiendommer, riktignok.
Og her slutter Trygve Stærk sin beretning.

Så bygges menigheten videre av ildsjeler som hver eneste dag, uke etter uke, og år etter år, vil benytte kirkebygget som et redskap for å nå ut til byens befolkning med et frelsens budskap. Derfor bygges Moss Frikirke og Guds menighet fortsatt.