Usikker, men likevel sikker

19.april 2020

Prekenteksten for 2. søndag i påsketiden står skrevet i Johannes 21. 1 – 14, og her kommer pastor Petter Lande Johansen sine betraktninger over dagens tekst:

Jesus viser seg for disiplene ved Tiberias-sjøen 
Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen. Det gikk slik til:  2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting.
     4 Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.  5 «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de.  6 «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått.  7 Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen.  8 De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
     9 Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken.
    14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Forvirrende dager
Det har vært noen rare dager for disiplene. De gikk fra dyp sorg til undrende og spørrende glede. Jesus, deres beste venn og læremester var blitt henrettet. Selv var de redde for hva som ville skje med dem. Ville de også bli forfulgt? Men ikke nok med det, plutselig så møter de Jesus igjen. Altså levende. Han viste seg for dem flere ganger og de fikk til og med stikke fingeren i sårene hans. Den de møtte var ikke bare et gjenferd. Han hadde fortsatt kroppen sin, så det var en legemlig oppstandelse. Forskjellen var at han nå gikk ut av tid og rom. I det ene øyeblikket var han der, for så i det neste være borte igjen. Det vil si at han gikk gjennom stengte dører. Likevel var det ikke like enkelt å kjenne han igjen når han dukket opp. Om det hadde noe med hans vesen å gjøre eller om det var disiplenes usikkerhet, er ikke godt å si. I alle fall, dette var ikke lett. Hvem var de nå og hva ville det bli av deres liv nå? De var nok en smule usikker. De hadde ofret alt og fulgt Jesus i 3 år. Tenk for en tid. Så mye de hadde fått være med på. Men nå var det fortid. Nå var det bare usikkerheten igjen. Påskehøytiden er over og de vender tilbake til Galilea, det var jo der de hørt til.

Tilbake til start
Nå var disiplene tilbake til start. Det var her ved Genesaretsjøen de fleste hørte til. De var fiskere og nå satt de nede ved båtene. Det var her på denne plassen de fikk kallet tre år tidligere. Kallet om å følge Jesus. De sto der å bøtte garnet da han kom gående. Følg meg, sa han, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. Det var noe med denne mannen. Om det var blikket eller om det var stemmen, er ikke godt å si. Han hadde en så enorm tiltrekningskraft. Det var nesten slik at de ikke klarte å si nei. Det må ha vært den enorme kjærligheten som han utstrålte. Bare dette korte møtet gjorde at de ønsket å falle på kne å tilbe han. Han virket så gudommelig og likevel menneskelig. Så ja, de forlot alt og fulgte ham. Nå sitter de der på stranden og tenker tilbake. Menneskefisker? Hva mente han? Dette kunne da ikke være alt……
Jeg drar ut og fisker, sier Peter og de andre blir med. Kanskje de tenker at de må vende tilbake til det gamle livet. Tilbake til start.

Så er han der igjen
Timene går. Det blir ingen fangst og de husker hvordan det gamle livet var. Hardt og slitsomt arbeid. Det begynner å lysne da de hører stemmen inne fra land. Det var noe kjent med denne stemmen. «Dere har vel ikke noe fisk, barn.» Det var nesten som at ordene inviterte til sjelesorg. At de der og da fikk lyst til å fortelle hvordan de egentlig hadde det. Så hører de stemmen igjen. Denne gangen ber han dem å kaste garnet ut på den andre siden av båten. Det verste er at de gjør det. Her kommer det en fremmed mann og ber dem å kaste garnet på høyre side av båten, og det verste er at de gjør det. Her er det mange erfarne fiskere og så gjør de som mannen sier, enda så dumt det er. Det er noe med myndigheten i stemmen som får dem til å adlyde, eller kanskje mer omsorgen som vises gjennom de milde ordene. Nesten på samme måte som da de hørte ordene, følg meg.
Så skjer det, underet. Garnet er brått fult av fisk, ja så fult at de ikke klarer å løfte det opp i båten. Alle lurer, men det er bare Johannes som sier ordene: Det er Herren!
Johannes kjente ham igjen. Joda, det var et under, men det var ikke så viktig for Johannes. Det viktigste var at det var Jesus som kom til ham. For han hadde savnet han så enormt. Han savnet kjærligheten som Jesus gav ham. Og det rare er at han viste det. Han viste at han var elsket av Jesus. Det er derfor han skriver, «den disippelen som Jesus hadde kjær.» Joda, han elsket alle de andre disiplene like mye og Jesus elsket nok alle de menneskene han møtte like mye. Men det er bare så eventyrlig godt å kjenne seg elsket og vite det. Det er så befriende og slippe å lure. Det er så godt å slippe å spørre; er jeg god nok? Er jeg verdig å bli elsket? Det var denne enorme kjærligheten som gjorde det så lett å si ja, da han sa, følg meg. Å nå, nå var han der igjen.

Kom å spis….
Nok en gang så kommer Jesus og viser sin omsorg. Han har bålet ferdig og begynner å grille noen av fiskene. Kom å få mat, sier han. De setter seg ned rundt bålet. Ingen våger å spørre hvem han er, men det behøves heller ikke. De er sikre. De kjenner ham igjen. De ser sårene i hendene hans og de husker ordene som han sa: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. (Johannes 15.13)
Nok en gang så er det Jesus som betjener dem. Han serverer brød og fisk og viser sin omsorg, slik som han alltid gjør. Han lytter til dem, ser deres lengsel og møter deres behov. Enda en gang fikk de være sammen og kjenne den gudommelige kjærligheten. Tenk, Jesus lever!

Han mente hvert ord
Så sitter de der rundt bålet og de blir mer og mer sikre. Han mente hvert eneste ord da han sa; Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere. Selvsagt, den kjærligheten som de selv hadde fått erfare, den skulle de gi videre. De ble en gang kalt til å følge ham og det gjorde de. Det var ikke bare enkelt og noen ganger kostet det. Likevel så var det vert det. For gaven de fikk var et evig liv sammen med ham.
Denne Jesus var Guds sønn og han kom for å vise folket veien hjem, hjem til Gud vår Far. Han var død, men se han lever! Nå kommer han oss i møte med sin kjærlighet og han mente hvert ord han sa.

Jesus sa: Jeg er kommet som lys til verden, for at den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. (Johannes 12.46)

De trodde at Jesus var borte

De trodde at Jesus var borte.
De trodde at Jesus var død.
Da kom han på stranden en morgen
som lyste rød.
Han stod midt iblant dem som alltid.
Et bål lyste opp med sin glød.
Han lot dem få fisker i garnet,
og gav dem brød.
Tro ikke at Jesus er borte.
Tro ikke at Jesus er død!
Han lever og gir oss å spise
av Livets brød.

Salme 203 i Norsk salmebok.
Tekst: Anders Frostenson, 1957.
Oversatt av Olaf Hillestad, 1972.
Melodi: Gunnar Thyrestam, 1957.

Du kan høre sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=yJK0MBjlOOU