---

Hei. Det er meg, «Esel-folen». Ja, for det er det jeg heter. Eller jeg vet ikke om det er hele navnet mitt, men det er i hvert fall det de kaller meg. Og nå skal jeg fortelle deg om den dagen jeg ble berømt.

Jeg sto sammen med de andre dyrene på gården og ante fred og ingen fare. Det var en fin dag. Omtrent på denne tiden her på året. Været var fint. Det regnet ikke, og jeg kunne se solen komme opp bak fjellene. Jeg hadde ett godt liv. Jeg bodde på den gården som jeg hadde blitt født på, og mammaen min og pappaen min var der sammen med meg. Jeg hadde mange å leke med og. En stor snill gris med mange små grisunger. De var så søte.

Men denne dagen skjedde det noe merkelig. Først tok bonden på gården med pappaen min ut på jordet. Det var helt vanlig. Men så plutselig kom det noen andre menn. De så litt stresset ut i fjeset, men jeg kunne se at de var snille. De så seg rundt, og bøyde seg ned til grisungene som lå i gresset. De klappet dem og smilte. Jeg kjente at jeg følte meg trygg og at jeg visste i hjertet mitt at de var snille.

De ropte på kona på gården. Hun kom ut, og gav dem litt å drikke. Så sa de at de kom for å hente MEG! At jeg måtte være med dem, fordi de trengte meg. Jeg kunne ikke tro det. Jeg var jo bare ett lite esel. Hvem i all verden skulle trenge meg? Kona fortalte at hun visste at de skulle komme. Hun hadde kjent det i hjertet sitt, og sa at de bare kunne ta meg med. Hun gav meg en klem og strøk meg på mulen. «Du er en god fole, du, Esel. Gå med disse mennene og gjør som de forteller deg. Det kommer til å bli veldig bra. Herren har bruk for deg. Og vi sees igjen.»

Jeg hadde aldri gjort noen oppgaver før. Ingen hadde brukt meg til noe. Ingen hadde sittet på meg, og jeg hadde aldri løftet noen ting, eller pløyd ett jordet. Men nå var det min tur. Jeg visste at jeg skulle gjøre noe viktig.

Mennene tok meg i tauet og leide meg av gårde. Jeg snudde meg mot gården. Så på grisungene. Den ene mannen strøk meg over ryggen. «Så myk pelsen din er» sa han. Han så meg inn i øynene og jeg kjente igjen at jeg var trygg. De børstet meg lett over ryggen og mulen. Så tok de av seg kappene sine og la de over ryggen min. «I dag skal du få bære en konge» sa de. En konge, tenkte jeg. Jeg kjente at jeg ble veldig nervøs.

Jeg sto utålmodig og spent utenfor ett hus og ventet på denne kongen. Jeg lurte på hvordan han så ut. Hadde han krone på? Og kappe med gull og glitter?

Så kom han ut. Han var en vakker mann. Han var høy og brun av solen. Men jeg la mest merke til hendene og øynene hans. Det var de snilleste øyene jeg noen gang hadde sett. Det var som at alt vondt inni meg ble borte når han så på meg. Og hendene var myke og varme når han strøk meg over ryggen. «Takk for at du kom. Jeg heter Jesus» Sa han til meg med myk stemme. «Jeg trenger deg i dag. Og jeg er veldig glad for at du kunne hjelpe meg. Du er ett flott og viktig dyr. Husk det. La oss gå»

Ett flott og viktig dyr. Jeg? Jeg visste at jeg kunne bli ganske strekt og nyttig når jeg ble voksne, men at jeg allerede var det nå, det visste jeg ikke. Men nå trodde jeg det. Og jeg følte meg glad og heldig som fikk møte denne mannen. Jeg kunne se at han var noen konge, men jeg kunne lett forstå at menneskene likte han godt, og ville lytte til det han sa.

Jesus steg opp på ryggen min. Han var tung, men ikke så tung at jeg ikke klarte å bære han. De andre mennene gikk etter oss. Det var noen kvinner der også. Plutselig kom noen barn løpende. Jeg så at de ble glade for å se Jesus, og det gjorde meg stolt. Jeg rettet meg opp litt ekstra i ryggen. Barna løp i forveien og ropte og danset. Etter en liten stund kom vi til en port. En buet portinngang av sten. «Jerusalem» sto det. Jeg stoppet litt. Jesus la hånden sin rolig på meg, og snudde seg bakover. Han fikk se vennene sine bak der. Han så dem i øynene. Jeg kunne kjenne at han skalv litt på hånden, selv om han var rolig. Hva var det han var så redd for? Hva var det han skulle? Jeg kjente at Jesus tok ett dypt pust før han sa. «Okei, Esel-fole.. ja oss gå videre. Du og jeg».

Når vi kom på andre siden av porten var det fult av folk der. De smilte mot Jesus. De så opp mot himmelen, så på oss, og så la de kappene sine på bakken. Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg ville jo ikke tråkke på de fine kappene til folk, så jeg stoppet litt opp. «Bare fortsett, det går fint» sa Jesus og klappet meg. Han vinket og smilte tilbake til alle som sto der. De ropte og sang «Hosianna, lovet være Gud. Velsignet er han som kommer i Herrens navn». Jeg visste det var Jesus de ropte om, og ikke meg. Men jeg var stolt av at jeg fikk være der jeg også. Noen av menneskene hadde store palmeblader som viftet med over oss. Det var veldig deilig i den stekende varmen. Vi gikk gjennom hele byen. Og hele veien fulgte vennene til Jesus etter. Etter en stund steg Jesus av meg. Han fant ett sted i skyggen hvor han bant meg fast, og gikk inn i huset. Han kom ut med ett stort fat men vann, og under armen hadde han en neve med høy. Jeg så at Jesus gråt. Jeg la mulen min inntil han. Ville vise at jeg så at han hadde det vanskelig. Det er godt å ha en myk varm pels å gråte i noen ganger. Han så på meg. «Takk, Esel-fole Nå må jeg videre. Kona kommer og henter deg snart. Takk igjen» Jeg ville si noe, men jeg klarte det ikke. Jeg drakk vannet og spiste gresset, og så kom kona og hentet meg. Men jeg glemmer aldri den dagen der, hvor jeg fikk treffe selveste kongen over alle konger. Den snilleste i hele verden.

God helg alle samen! Kathrine