---

28.september satte fire ungdommer i Moss Frikirke kursen for Taiwan sammen med pastor Petter Lande Johansen. Det ble en misjonsreise for livet både for ungdommene og pastoren. Her kommer rapporten fra reisen, ført i pennen av pastor Lande Johansen, med god hjelp av sitt reisefølge:

Bildet: Gruppebilde fra dagsturen til Formosan Aboriginal Cultural Village ved Sun Moon Lake fredag 5.oktober.

Vi var totalt et reisefølge på 3 voksne og 5 unge. Jeg ba mine reisevenner fra Moss om å skrive rapport fra en dag hver seg.
Før turen fikk alle et spørsmål som skulle følge oss: Hva ser vi at Gud gjør?  Vi fikk mange fine samtaler underveis, og i noen av rapportene vil du se svar på dette spørsmålet.

Stiftelsen Silkeveien
ønsker å bidra til at Frikirken og andre kan ha en betydningsfull relasjon til vår søsterkirke på Taiwan.
Vi møtte bl.a. den nye synodeformannen pastor Liu. De planlegger å komme med en gruppe på 4 personer til Norge på besøk i mai 2019. Alle de 6 menighetene har nå pastor og det drives et utadrettet arbeid i alle menigheter.
I eldrearbeidet, som er en egen stiftelse, har de nå omsorg for nærmere 400 eldre fordelt på hjemmetjenester, 2 dagsentre, 2 aktivitetssentre, aldershjem og et nyåpnet tjenestekontor. På leirstedet i Guguan er det økende antall gjestedøgn. Oppussingen, som er i gang, virker positivt inn.

Petter Lande Johansen skriver om søndag 30. september:
Etter første natt hos «rørleggerfamilien» våknet vi til en flott dag med solskinn. Vi må vel si at flere av oss ventet på at dagen skulle starte. Delvis fordi noen av oss sov litt dårlig, og delvis fordi vi gledet oss til å møte land og folk.
Første post var frokost hos familien Chang. De bor i 14. etasje bare noen hundre meter fra der ungdommene og pastor Petter bodde. Og som sist kveld, ble vi møtt med stor gjestfrihet og mange forskjellige retter på frokostbordet.

Kl. 09.00 satte vi oss i bilen for å kjøre til Taichung. Her skulle vi få være med å feire gudstjeneste. Dette ble en rik opplevelse og vi møtte en menighet som var glad i sang og musikk. Stilen var nok noe mer karismatisk enn det vi var vant med, men likevel var det godt å være der. Den kvinnelige pastoren talte om å bygge Guds tempel. Som Salomo bygde tempelet stein for stein, skal vi bygge guds rike som levende steiner. Vi fikk også komme med en hilsen og ungdommene sang to sanger. Det var flott å møte fjellfolket, Taiwans urbefolkning. Ungdommene fra Moss Frikirke hadde samlet inn en pengegave som ble overrakt til menigheten.
Etter Gudstjenesten var det tid for kirkemiddag. Her ble det servert all verdens retter. Det var både fisk, kjøtt, sopp, suppe, ris og frukt mm. Altså noe for en hver smak.På turen tilbake til Dongshi, var alle trette og de fleste slet med å holde seg våkne.

Etter en kopp kaffe og frukt, var det igjen tid for gudstjenestefeiring, men denne gangen med og for de unge i Dongshi menighet. De unge ledet lovsangen og her var det lettere å delta i sangen, siden flere av sangene var på engelsk. Pastor Petter og pastor Nora sto for kveldens tale og også her deltok de norske unge med sang.
Etter gudstjenesten var det igjen tid for kirkemiddag og nå kom også andre fra menigheten for å delta sammen med oss. Ja, det er spennende å være på tur når vi får smake på så mye ny og god mat.
Det vi sitter igjen med etter møtet med to forskjellige menigheter her på Taiwan, er den gjestfriheten og varmen vi ble møtt med. Alle hilste og uttrykte stor kjærlighet over at vi kom for å besøke deres menighet. Og vi, som gjester, har nok en gang blitt minnet på at vi er en del av Guds store familie, selv om vi ikke kan språk og kommunikasjonen blir vanskelig, så er vi brødre og søstre i Kristus.
Så etter en flott kirkedag, var det godt å kunne rusle hjemover i ev sval «sommerkveld» der vi også fikk se Dongshi «by night».

Martine Melby Refsnes, 18 år, skriver fra mandag:
Pastor Sun kom og kjørte oss til Taichung, der hentet vi kona hans på den amerikanske skolen, også kjørte vi til et tradisjonelt marked. Der tittet vi litt på klær, og så fant de ut at de ville kjøpe en gave til hver av oss, så vi kunne velge oss et klesplagg som de betalte for;)) Det var veldig snilt.
Vi kom akkurat tidsnok til den amerikanske skolen og gikk til musikk-klassen. De gav oss en omvisning på området. Klokken 12 var det lunsj i kantina. Vi snakket litt med Pastor Sun og kona, og fant ut at vi ville dra på Starbucks når vi var ferdige på skolen, så det gjorde vi..

Vi dro til Starbucks og var spente på å sammenligne prisene her med de hjemme. Det var, som alt annet, relativt mye billigere her:)) Vi bestemte oss for hva vi skulle ha og var klare til å bestille. Da sier fru Sun at de skal betale for en kaffe og valgfri mat til oss alle sammen, i tillegg til at de allerede hadde kjøpt klær til oss. Vi prøvde å si at vi skulle betale selv, for vi ville jo prøve å bli kvitt alle pengene vi har, men det var ikke mulig. Vi takket veldig og spiste og koste oss. Som alt som har skjedd tidligere, glemte vi tiden og ble sittende for lenge, og kom derfor for sent hjem igjen.

Klokken 4 var vi med på åpning av et nytt tjenestekontor i Dungshi. Der holdt Nora en veldig fin tale, mens vi jentene sang velsignelsen. Et barneorkester fra den lokale skolen spilte tre flotte sanger. Mange viktige personer i lokalsamfunnet var til stedet og holdt taler. Alle de viktige personene, inkludert Nora, var med på å klippe båndet og åpne kontoret. Etterpå fikk vi mat, igjen. Så skulle vi ut å spise på restaurant med de i styret for eldrearbeidet, men de var for mette til å spise mer, så vi dro ut med mr. Chang og kona i stedet. Det var veldig koselig.

Dagen ble avsluttet med en solid shoppingrunde. Vi var innom et kjøpesenter som hadde alt annet enn klær, så da måtte vi gå innom klesbutikker etterpå
Alt i alt ble det en veldig fin dag, med mange nye opplevelser, smaker, erfaringer og venner.

Maria Melby Refsnes, 15 år, skriver fra tirsdag:
Denne dagen stod vi opp ekstra tidlig for å rekke flaggheisen på barneskolen i Dungshi. Vi spiste frokost, og gikk ned litt over halv åtte. Da vi kom til skolen fant vi ut at det ikke skulle være noen flaggheising, og vi så oss derfor litt rundt på skolen. Etterpå lekte vi på lekeplassen. Deretter gikk vi opp til musikklassen, og hørte på orkestermusikk som barna spilte. De kan ikke ha vært mer enn 10-12 år gamle, men de var utrolig flinke!

Etterpå kjørte vi opp til leirstedet. Da vi gikk ut av bilen, ble vi overveldet av hvor mye lyd insekter kunne lage. Jeg var overrasket over hvor langt ute i naturen vi faktisk var. Vi ble fortalt at faren til Nora, Johan, fant denne tomta og startet med byggingen.
Vi fikk først en omvisning, før vi skiftet til dugnadsklær og gjorde oss klare til dugnaden. Dugnaden gikk ut på at vi skulle rydde ut og vaske et kontor som tidligere hadde tilhørt en vaktmester. Rommet var veldig støvete og rotete, og vi ble derfor beordret til å bruke både munnbind og hansker. Deretter kom nei-nei og je-je, (bestemor og bestefar Jou) som lagde lunsj til oss. Etter lunsj fortsatte noen med ryddingen på kontoret, mens andre feiet og luket gårdsplassen.
Etter dugnaden gikk vi bort og badet i de varme kildene. I det ene (største) bassenget var det 38 grader, mens det i det andre bassenget var 41 grader. Begge var naturlig oppvarmet. Det fantes også «fish-spa» der, som vi også prøvde ut.
Da vi var ferdig der, spiste vi på en restaurant litt over halvveis tilbake til Dongshi. Der møtte vi flere av arbeiderne fra eldreomsorgen for å spise middag sammen med dem. Fordi menyen stod på kinesisk, hadde alle disse vært så snille at de bestilte ulike retter, for at vi kunne se hvilke retter vi hadde mest lyst på. Både Nora og Mr. Chang (med fler) sa noen ord.
Deretter kjørte vi hjemover. Da vi var hjemme (rundt kl. 20.30), bestemte vi oss for at vi ønsket å kjøpe litt snacks til kvelden. Vi gikk derfor bort til 7eleven- butikken som ligger nedi gata. Deretter gikk vi tilbake til rørlegger-huset, hvor vi fikk is (den mest eksklusive isen på hele Taiwan!) og så på TV sammen med dem. Så gikk vi opp og koste oss med snacks.

Det Gud gjorde denne dagen kan ha vært det at vi fikk lov til å være med å glede Mr. Chang – som hele turen alltid gjorde alt som tenkes kan for å glede oss. Jeg synes det var flott at vi fikk muligheten til å være med å glede ham med å rydde, for mr. Chang trodde egentlig at han måtte ha brukt mange dager på den jobben vi gjorde på en halv dag.

Ester Sofie Johansen Angermo, 17 år, (niese til reiseleder Marharet) skriver fra onsdag:
Pastor Wu hentet oss og vi kjørte til en liten kirke i en blokk i Fengyuan. Her skulle vi møte mange pastorer. Liu er pastor i Fengyuan, med ca 40 stk i menigheten. I Taiping er pastor Shen. Hun har vært der i 7 år, de er nesten 30 stk, og i Dongshi er pastor Sun.
De som var i kirken i hakka-dalen, var en ganske liten menighet på 13 stykker. I 20 år har det manglet pastor. Den har blitt mindre og mindre fordi det har vært så mange fraflyttinger fra hakka-folket.
I rommet ved siden av var det mange mødre som øvde seg til å være frivillige historiefortellere i skolen. De som ledet kurset er kristne, men de som kommer er ikke det.
Opprinnelig var det ikke barn eller ungdommer i menigheten, men nå er det mange familier med barn, men det er fortsatt ikke mange ungdommer.
Så kom det unge voksne og gjennomsnittsalderen gikk ned:)
De i menigheten er opptatt av familie og barn og de håper at troen føres videre og at flere ungdommer kommer.
Etter møtet dro vi for å spise lunsj. Det ble litt surr med hvem som hadde bestilt hva, men maten var god. I tillegg var den en buffé som man kunne ta hva man ville fra. Det var en klump vi ikke visste hva var, så jeg og Martine tygde på den. Det var blodpudding!
Etter det dro vi til et tempel. I Taiwan er de veldig åpne om religion. Det var templer overalt i Taiwan, men det vi dro til var det eldste og største i Fengyuan.
På utsiden av tempelet sto det to løver. Løvene foran tempelet var for å skremme vekk de onde åndene. Det var også svære ovner som folk brant tempel-penger i for å gi til gudene og forfedrene. På taket var det skulpturer av drager og fugler. Dragene for å beskytte og fuglene for lykke. Ikke nok med det, det var også lanterner som hang over inngangen til tempelet. For hver av lanternene hadde noen betalt for at navnet deres skulle henge derPå innsiden var det mange lys og figurer med navn på, masse mennesker hadde betalt for at navnet sitt skulle være i tempelet. De gjorde dette for å få fred og lykke.
For oss kristne er jo dette helt uforståelig. Det at de tilber gudene og forfedrene fordi de er redde for dem, redde for at det skal bringe dem ulykke. Vi tilber jo Gud fordi vi elsker han. Etter vi var i tempelet innså vi hvor heldige vi var for at Gud elsket oss først og vi kan elske han tilbake.
Etterpå shoppet vi enda mer, både klær og mat. Så dro vi hjem:). Der spiste vi middag hjemme hos familien Chang. Jay, en ung løytnant i luftforsvaret, hadde vært sammen med oss hele dagen. Han ble også med på middagen og fikk oppleve den enorme gjestfriheten til familien Chang.

Helena Sierra Stærk, 18 år, skriver fra torsdag:
I dag gikk turen til Taipei! Vi sto opp og fikk frokost i bilen fra McDonald’s. Vi kjørte bil til togstasjonen der vi tok et høyhastighetstog som kjørte i 296 km/t på det raskeste. Det var stas, for vi ungdommer fikk sitte alene i vogn 3 mens de voksne var i vogn 7. I Taipei tok vi T- bane. Vi ankom Taipei 101, Taiwans høyeste bygning på 508 m. Der tok vi speedheis opp til 89. etasje på bare 37 sekunder. Det var en helt ny opplevelse for mange av oss, og vi fikk dotter i ørene. I 89. etasje var det super utsikt, butikker og diverse aktiviteter man kunne prøve. Vi plukket også ut egne steiner som vi kunne kjøpe og putte i glassflasker – Kjempegave til ho mor!

Etter det spiste vi lunsj på veldig «famous» restaurant (Din Tai Fung) der man måtte stå i kø for å få plass. Inn til kjøkkenet var det vinduer slik at man kunne se hvordan mye av maten ble laget. Det var kult, kokkene måtte ha en spesiell utdanning for å få jobb der!

Etter det dro vi til Chiang Shek’s Minnehall for å se på vaktskiftet. Der lærte vi også at denne bygningen med blått tak var en parallell til himmeltemplet i Kina. Operahuset og teateret hadde gule tak som i Den Forbudte By. Antall dyr på hustak-vippene sier noe om viktigheten av huset.Så gikk ferden hjemover og vi spiste på Subway på veien. Samme veien hjem: T-bane og høyhastighetstog. Vi jentene hadde snacksparty før sengetid.

Sokratis Adamou,assisterende reiseleder,  skriver fra fredagen:
Det var veldig rørende at mr. Luo, på tross av konas sykehusinnleggelse om natten, kom for å kjøre og være sammen med oss på dagstur til Formosan Aboriginal Cultural Village ved Sun Moon Lake. Hun har kreft og insisterte på at hennes sykdom ikke skulle forårsake at han omgjorde på det han hadde lovt.

Det var   fantastisk natur å se både på veg oppover i fjellet og fra gondolbanen! Kulturen til urbefolkningen på Taiwan var både interessant og imponerende. Vi fikk se danseoppvisning, hvordan de levde og smake på noe av maten.
Ekteparet Jou var med også denne dagen. Da vi var på leirstedet, hadde de tatt bussen i 1,5 timer for å lage lunsj til oss på dugnaden. Vi har møtt mange fantastisk hyggelige mennesker, både gavmilde og gjestfrie.  Det er nesten vanskelig å ta imot all godheten de viser.

Tuva Tretteteig, 16 år, skriver dette fra lørdagen:
Vi startet med å besøke «Sennepshagen», en gruppe som samles hver lørdag i kirken i Dungshi.  De som kommer er funksjonshemmede, og vi fikk høre tre historier om hvordan noen av dem ble kjent med Gud. Dette var veldig inspirerende å høre på, og det var en helt utrolig mulighet for oss å få. Vi norske ungdommer sang et par sanger og så sang vi en sang vi hadde lært på kinesisk med dem. Noe som gjorde denne gruppen helt fantastisk var at de ikke var flaue over at de trodde på Gud, men de ville fortelle andre om han. Folk i denne gruppen har hatt mange vanskelige situasjoner i livet sitt på grunn av handicapet deres, men de lot ikke det stoppe dem.  Dette er noe jeg tror at Gud har gjort i deres liv.
På ettermiddagen var vi ute og handlet og ble bedre kjent med Selina, datteren i vår vertsfamilie. Hun tok oss med rundt og var veldig interessert i å se hva vi likte å gjøre.
Vi dro også på aldershjemmet og sang for de også. Alle var veldig koselige og ville høre flere sanger.
På kvelden var vi på en konsert der alle fra menigheten kunne synge eller spille et instrument, og det var så mange bidrag, og vi ungdommer fra Norge sang også et par sanger. Det ble oversatt hva vi sang om, og de var så takknemlige for det vi hadde sunget.
Jeg tror at Gud har gjort så mye på Taiwan! Det jeg så når jeg var der som Han har gjort, er at Han har gitt menneskene takknemlighet og lært de om gjestfrihet, og Han har lært de at man skal være positiv. Ikke en eneste gang møtte jeg noen som var negativ eller ikke var glad for å møte oss, og det var en helt fantastisk følelse, og jeg følte at samme hvor jeg var, så var jeg velkommen!

Petter Lande Johansen runder av rapporten på denne måten:
-Vi reiste hjem til Norge med stor takknemlighet til de som tok imot oss og til Gud for det vi hadde fått være med på, mennesker vi hadde møtt og det vi ser at Gud gjør! All ære til Gud for det Han gjør i den enkelte av oss og i sin kirke på jord!