Palmesøndag: Marias dagbok

14.april 2019

Påskefeiringen 2019 er begynt hos oss i Moss Frikirke, og det startet med en spennende dagbok.

Påskefeiringen 2019 er begynt hos oss i Moss Frikirke, og det startet med en spennende dagbok.

Påsken er et drama på liv og død som utspiller seg over flere dager: Palmesøndag rir Jesus inn i Jerusalem og hylles som konge. Skjærtorsdag spiser han sammen med disiplene for siste gang og innstifter nattverden. Langfredag blir han korsfestet på Golgata og dør. Påskedag står han opp fra de døde og 2. påskedag fortelles det blant annet om hvordan han møter to disipler på veien til Emmaus og snur opp-ned på deres liv slik at de omvender seg.

Under Gudstjenesten på Palmesøndag holdt Rolf Erling Stærk en utradisjonell preken. Han gjenfortalte fire dagbokinnlegg fra Maria av Betania sin dagbok.

Innlegg 1.
«Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn.
Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger!
Han tilgir all din skyld og leger all din sykdom. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn.»

Kjære dagbok!
Det er ingen ord som kan uttrykke mine følelser. Denne dagen begynte i det dypeste mørke og endte i guddommelig lys! Den begynte i sorg og fortvilelse og endte i glede og jubel! Da jeg skrev sist, for bare fire dager siden, ble du fuktig av mine ulykkelige tårer. Nå gråter øynene mine av glede!
Livet ble snudd på hodet da vår bror, Lasarus, ble syk og gikk bort. Hvordan skulle vi klare oss? Hva skulle vi leve av? Hvordan ville livet bli uten en forsørger?

Og hvorfor hadde ikke vår venn Jesus kommet? Vi sendte jo bud på ham! Han som hadde hjulpet så mange andre mennesker, og så sviktet han oss! Men i dag kom han, endelig. Og alt ble forandret igjen.

Det var Marta som gikk for å møte ham. Så kom hun og sa at Jesus spurte etter meg. Jeg skyndte meg ut til ham sammen med noen av vennene våre. Han var fremdeles ikke kommet inn i byen vår – han var der ute hvor Marta hadde møtt ham. Jeg kjente litt på den følelsen jeg hadde rett før Lasarus døde: Jesus hadde så god tid! Alt for god tid! Hvorfor kunne han ikke komme tidligere?

Så da jeg kom fram til ham, kastet jeg meg ned ved føttene hans.
Der har jeg vært før! Det var den dagen for en stund siden.  Også den gangen var det søster Marta som møtte ham. Men det var jeg som fikk sitte ved hans føtter og høre på ham. «Den gode del» kalte han det. «Maria har valgt den gode del.»

Ja, det var godt å sitte der og lytte den gangen. Men i dag var alt annerledes. Jeg ville nok gjerne møte Jesus med vennlighet og respekt, men jeg klarte bare å si det jeg har gått og tenkt så inderlig på: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død!»
Jeg anklaget ham. Jeg var både sint og fortvilet. Og redd. Hvordan ville Jesus reagere når dette var det første jeg møtte ham med? Jeg kikket opp og så inn i øynene hans. Han gråt.

«Hvor har dere lagt ham?» spurte han. Så gikk vi bort til graven. Jeg merket hvordan gjestene våre så på Jesus. Noen av dem hadde et mildt blikk, noen bøyde hodet i ærbødighet, men andre virket sinte og ristet på hodet.

Jeg vet hva de tenkte. Alle sammen. Jeg tenkte det samme selv. Det samme som … alle sammen! Jeg så Jesu godhet som strålte i ansiktet hans, jeg kjente på kraften i nærværet hans, og jeg kjente på denne fortvilelsen over at han ikke hadde kommet før det var for sent. At han ikke kom til huset for å helbrede, men til graven for å sørge.

Men så, når vi kommer bort til graven, sier han: «Ta steinen bort!» Marta og jeg ser sjokkerte på hverandre med blanke øyne. Hun protesterer: «Det lukter alt av ham!» Men steinen blir tatt bort. Så løfter Jesus blikket mot himmelen, ber en takkebønn og roper at Lasarus skal komme ut.

Det er som om tiden står stille. Alle vi som var så opptatt med å sørge, står urørlige og stirrer mot gravåpningen.
Så kommer han til syne. Lasarus. Med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede over ansiktet – akkurat slik vi gjorde ham klar for fire dager siden. De fjerner likklærne. Jeg setter meg ned. Må konsentrere meg om å puste rolig. Forsøker å ta inn det som skjer. Jeg ser på Lasarus. Så på Jesus. Så på Lasarus igjen. Kjenner at jeg sakte men sikkert tør å la gleden overta.«Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn.»

Innlegg 2.

Kjære dagbok!
I morgen blir det fest! En fest for livets Herre! Vi har så mye å takke ham for. Vi kan aldri gjøre gjengjeld for det han gjorde for oss. Vi vet det, og han vet det også. Vi fikk broren vår og livet tilbake.

Og i morgen kommer han, altså. Sammen med disiplene. De skal til Jerusalem for å feire påske, men de stopper her hos oss. Det blir godt å kjenne nærværet hans igjen. Det gir meg en spesiell trygghet og glede.

Alt skal gjøres i stand. Marta går rundt og peker og dirigerer, og jeg hjelper til så godt jeg kan. Et par puter som må stoppes. Noen ingredienser som må skaffes. Gulv som må feies. Pynt som skal hentes frem. Ikke noe skal legge demper på denne festen!

Selv Lasarus tar et tak og fikser en skade i det store bordet. Ganske rart å tenke på, egentlig: Sist vi brukte det, var broren vår død! Huset var fullt av gjester som gråt og sørget med oss. Nå blir det helt annerledes.

Samtidig er jeg bekymret. Det har skjedd så mye etter den fantastiske dagen da Jesus var her sist. På godt og vondt.

Det gode er at mange flere deler troen vår på at Jesus er Messias, Gud Sønn, han som skal komme til verden. Noen var sammen med oss da vi begravet Lasarus. De så den døde kroppen hans og gråt sammen med oss. Så var de også her da Jesus vekket ham opp.

Andre tror fordi de kjenner oss og vet at vårt vitnesbyrd er sant. Men det er også noen som er redde for at det skal bli for mange av oss. Noen som frykter for makten sin, og som ikke kjenner Jesus: De jødiske lederne. De sier at vi blir ledet på villspor! De setter ut rykter om at det som skjedde med Lasarus, er oppspinn.

Nå sies det at det er farlig for Jesus å dra til Jerusalem. Vi hører at folk leter etter ham der, og at overprestene og fariseerne har gitt beskjed om at den som får vite hvor han er, må si ifra til dem. Hva har de tenkt å gjøre med ham?
Det er klart at vi må være forsiktige. Jesus går ikke åpenlyst omkring lenger. Han holder seg borte fra byen og holder til helt ute ved Efraim sammen med disiplene. Så når han kommer hit til oss, er det veldig risikabelt! Jerusalem ligger jo rett over dalen her! Fremdeles kommer det folk hit som har hørt om Lasarus, og som vil se ham med egne øyne. Det blir mye folk, og mange av dem kjenner vi ikke. Så, hvordan skal det gå i morgen når Jesus kommer? Men samtidig som jeg er bekymret, er jeg rolig. Det er noe med Mesteren som gir meg en trygghet. Jeg har denne underlige følelsen av at han har kontroll. Jeg kan ikke møte blikket hans uten å kjenne en spesiell ro.

Marta og jeg har snakket mye om hvem han er. For et par dager siden hadde vi besøk av vår venn Josef fra Arimatea. Josef er selv medlem av jødenes råd, men han er ikke som de andre. Han er en av oss. Han tror. Han er villig til å sette sin egen posisjon på spill for sitt forhold til Jesus.
Vi satt og snakket sammen, vi tre. Marta fortalte om møtet hun hadde med Jesus den dagen Lasarus ble vekket opp. Hun husket hvert eneste ord de sa til hverandre. Hun, som jeg, begynte med å dele sin fortvilelse over at Jesus ikke var kommet i tide. At broren vår kunne ha vært reddet. Da Jesus svarte at Lasarus skulle stå opp, trodde hun han tenkte på den siste dag, en gang i fremtiden, da alle skal oppstå.
Da sier Jesus disse ordene som har brent seg fast hos henne for alltid: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Josef satt stille og hørte på Martas fortelling; han bare nikket forsiktig på hodet for å bekrefte det vi har erfart og vet: Jesus er Guds sønn. Så delte han noen av sine egne tanker. Han husket hvordan reaksjonen var blant rådsherrene da de begynte å høre ryktene om Jesus. Hvordan flere hadde reagert sterkt da de fikk høre at han tillot seg å tilgi synd. Bare Gud kan tilgi synd!

«Det var dette som fikk meg til å tenke over hvem Jesus faktisk var,» sa Josef. «Det Jesus sier og gjør gir god mening dersom man bare innser at han er den han sier at han er.»

Vi ble sittende og snakke utover kvelden. Lasarus kom hjem og slo seg sammen med oss. Vi diskuterte dette underlige, uforståelige: Hvordan kan Messias, den levende Guds Sønn, være i fare? Vil ikke Gud beskytte ham fra alt som kan skade ham? Så snakket vi også litt om planene for påskefeiringen, og neste morgen tok Josef fatt på turen tilbake til Jerusalem.

Og i morgen kommer altså Jesus. Hvordan kan jeg takke ham for det han har gjort for oss? Jeg har en plan. Jeg vil gjøre meg selv liten for å vise at Han er stor. Min plass er ved Hans føtter.

Dagens tekst
Johannes 12, 1-13: 1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. 3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. 4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: 5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. 7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. 8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også.11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
 Hosianna!
 Velsignet er han som kommer
 i Herrens navn,
 Israels konge!

Innlegg 3.
(Dette innlegget er en meditasjon hentet fra «Fra søndag til søndag», 3. rekke, av Mari og Paul Erik Wirgenes)

Kjære dagbok!
Jeg er rik fordi jeg eier alt som har hendt meg.
Ingen kan ta fra meg det som skjedde.
I et intenst øyeblikk åpnet jeg mitt hjerte og delte
min hengivenhet og min kostbare salve.
Minnet sitter som spikret.

Jeg vil aldri mer kunne kjenne den skjønne duften av salve uten samtidig
å se for meg de underlige minuttene ved Jesu føtter.
Hele situasjonen var så paradoksal.
Han, som var før de første føtter ble skapt,
han tok imot gaven
som jeg, en datter av menneskeslekten,
var i stand til å gi.

Etterpå var det jeg som gikk bort rikere enn da jeg kom.
Han som kunne ha befalt himmelens engler,
ringeaktet ikke min gave.
Derfor ble jeg rik og glad.
Jeg er rik fordi dette hendte meg,
og glad fordi jeg ble tatt imot.
Derfor våger mitt hjerte igjen å åpne seg,
og jeg deler min rikdom med alle hans elskede der jeg bor.

Så jeg steller fortsatt føtter,
noen sårede, noen skitne, og noen som danser.
Og jeg tror nok at duften av salven
og duften av den smittende gleden og kjærligheten
kjennes i hele nabolaget.
Innlegg 4. 

Kjære dagbok!
Det er sent. Det har allerede gått flere timer siden det ble mørkt ute. Marta har ordnet og stelt i stand til sabbaten som begynner i morgen kveld, så hun var trett og har gått og lagt seg.

Lasarus sitter rett der borte i skjæret fra oljelampen. Han har besøk av en venn. De snakker stille om det som har skjedd i Jerusalem de siste dagene.
Det er gått snart en uke siden de førte Jesus bort og drepte ham. Og nå fortelles det blant våre venner at noe vidunderlig har skjedd: Han har stått opp! Han er ikke i graven lenger!
Det er flere som forteller at de har sett ham. Det tror jeg på… for der borte, i skjæret fra oljelampen, sitter Lasarus. Broren min. Og snakker med en venn.
«Min sjel, lov Herren!»