En menighet til hjelp og støtte?

14.juli 2019

Dagfinn Stærk er kjent for mange i Moss Frikirke, og han er en forkynner som gjerne kommer til menigheten. Under søndagens preken stilte han et par viktige spørsmål til menigheten.

Dagfinn Stærk (bildet) er kjent for mange i Moss Frikirke, og han er en forkynner som gjerne kommer til menigheten. Stærk (69 år) er både døpt og oppvokst i Moss Frikirke, men flyttet fra byen i 1971. Han har vært pastor i Hønefoss, Rana og Halden i til sammen 32 år.

Under søndagens preken stilte han et par viktige spørsmål til menigheten.

Prekenteksten for 5.søndag i treenigheten står i Matteus 18.12-18:

12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? 13 Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. 14 Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. 15 Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.16 Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. 17 Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.
18 Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.

Hvis jeg – teoretisk – kunne tenke meg å flytte tilbake til Moss, ville det være aktuelt å tilhøre Moss Frikirke. Men først ville jeg stilt noen spørsmål angående menigheten.

Ikke først og fremst:

  • Kan jeg finne gode venner her?
  • Er pastoren god til å preke?
  • Liker jeg musikkstilen?

Men heller:

  • Hvis jeg gjør noe galt, vil da menigheten korrigere meg?
  • Hvis meg mister troen, vil da menigheten hjelpe meg tilbake?

Er svaret negativt, vet jeg ikke om jeg ville våget å bli medlem her.
«Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten.»

Det står en stjerne ved ordene «mot deg». Det betyr at ikke alle av de gamle bibelhåndskriftene har de med. Dette handler om mer enn en privat uoverensstemmelse. Om uretten gjøres mot deg eller andre, er det tale om å gjøre en urett som kan føre oss bort fra Gud.

Hvis jeg altså er medlem av Moss Frikirke,
og jeg så gjør noe som er galt, og noen andre i menigheten ser dette, vil de da våge å si det til meg? Og hvis jeg ikke bryr meg om det, vil disse i menigheten da ikke gi seg, men ta med seg noen andre, slik Moseloven sier, for å snakke mer alvorlig med meg? Og hvis jeg fremdeles ikke bryr meg om det, vil de da være så opptatt av å redde meg fra min synd, at de får med seg pastoren og sier rett ut til meg at hvis jeg ikke angrer min synd og vender om, kan det få konsekvenser for mitt forhold både til menigheten og til Gud?
Eller vil menigheten la være å bry seg om hva jeg har gjort? –Det er hans egen sak hvordan han lever. Det er hans liv, og vi andre skal ikke blande oss opp i det.
Ja, hvordan ville Moss Frikirke ha reagert overfor meg? Akkurat det hadde jeg trengt å vite noe om før jeg altså hadde vurdert å melde meg inn i denne menigheten.

På vei hjem fra kirken
i min ungdomstid spurte en yngre voksen meg: «Dagfinn, hvordan har du det – med Gud?» Det var ikke ment som et forhør av meg, men sagt av oppriktig interesse for meg.
I eldre tider kunne man være ganske strenge i å påtale både direkte synd og ting som egentlig ikke var så viktige. I Frikirkens 125-års jubileumsbok skrev jeg om Frikirkens historie 1902–1952. Der siterer jeg to brev fra eldre pastorer som litt selvkritisk så seg tilbake:

  • «Kan hende at kjærligheten fikk for liten plass.»
  • «De som hadde hyrdeansvaret (eldstebrødrene), var ikke alltid like forsiktige i sin framferd.»

Det er sikkert riktig. Men i dag er tiden annerledes, og i økende grad reageres det på at andre bryr seg om våre liv. Jeg så en som skrev det slik: «Livsstil og livsførsel er en privat sak i et sivilisert samfunn – så lenge en ikke skader andre.» Tanken er at enhver selv må stå til rette for Gud for sitt liv, og ingen andre skal pirke borti oss. Samtidig kombinerer mange det med sin egen personlige tro og med sin egen personlige gud. Kirken blir delvis betraktet som et servicetorg som skal betjene våre behov, men ikke skal blande seg inn i våre liv.

En vei har grøfter på begge sider,
men jeg vet hva jeg trenger og hva jeg ønsker meg: at noen bryr seg om meg så mye at de også vil våge å snakke med meg om det som er ubehagelig.

Som kristen – og som forkynner – er det tre farer jeg står i:

  • Falsk tro. At jeg lager meg min egen versjon av Jesus, at jeg tolker Bibelen på min egen, private måte, at jeg lager et vrengebilde av den kristne tro.
  • Feil livsførsel. At jeg lever i synd, gjør ting Bibelen sier er galt. Kanskje jeg ikke ser det selv, kanskje jeg ikke ønsker å gjøre noe med, eller jeg synes det er for vanskelig å gjøre noe med det på egen hånd.
  • Fravær av Den hellige ånd. Fortsetter kanskje å gå i kirken, kaller meg kristen, men det åndelige livet er borte, kontakten med Gud er brutt. «Det heter om deg at du lever, men du er død!» (Åp 3,1) Andre ser det, men altså ikke jeg selv.

For min egen del håper jeg at noen da vil korrigere meg. Og til det trenger jeg en menighet som føler et ansvar for meg.

«Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.» 

Vi kan alle komme på avstand til troen, menigheten og Gud. Men hvis det skjer, vil det da være noen som oppsøker oss og forsøker å hjelpe oss tilbake? Hva gjør Moss Frikirke?

Følgende historie om apostelen Johannes har jeg fortalt før her i Moss (25.11.2012), men gjentar den gjerne:

Mens Johannes på sine eldre dager bodde i Efesus, besøkte han Smyrna. Der la han merke til en begavet ung mann. Johannes sa til menighetens biskop: «Jeg overlater denne unge mannen i din varetekt. Kristus et mitt vitne på det.» Biskopen underviste den unge mannen i den kristne tro, og snart ble mannen døpt. Men biskopen fulgte ikke opp mannen så godt etter dåpen. Etter hvert kom mannen i dårlig selskap, og han sluttet seg til en flokk landeveisrøvere.

Da Johannes en tid senere igjen kom til Smyrna, spurte han biskopen: «Hvor er skatten jeg og Kristus betrodde deg?» Biskopen trodde først Johannes spurte etter penger, men Johannes sa at det var den unge mannen han tenkte på, han som var overlatt i biskopens varetekt. Biskopen gråt og sa: «Den unge mannen er død.» – «Hvordan døde han?» «Han er død for Gud. Han er ikke lenger i menigheten, men lever som en røver i fjellene.»

Johannes rev klærne sine i stykker,
slo seg for pannen og jamret høyt. Han forlangte straks en veiviser og dro dit røverne var. Han ble ført fram til røverflokken, men da den unge mannen så Johannes, ble han overveldet av skam og løp sin vei. Men Johannes løp etter ham og ropte: «Min sønn, hvorfor flykter du fra din egen far? Vær ikke redd, jeg er både ubevæpnet og gammel. Kristus har sendt meg. Jeg vil gå i forbønn for deg, ja med glede gi livet mitt for din skyld.» Den unge mannen kastet seg da i Johannes’ armer mens han anklaget seg selv for sine synder. Men Johannes trøstet ham med milde ord om tilgivelse og Guds nåde. Deretter førte han den unge mannen tilbake til menigheten og forlot ham ikke før han hatt bedt og fastet for ham, gitt ham en dypere opplæring og ført ham tilbake til menighetens fellesskap.

Vi kjenner alle noen
som har kommet bort fra troen og menigheten, kanskje også fra nær familie. Slikt er sårt og vanskelig. Men vi må aldri gi opp, men fortsette å be og invitere dem tilbake til Gud og menigheten. Og heldigvis skjer det gledelige at noen kommer tilbake, kanskje etter mange år. Jeg vil avslutte med å fortelle om en av dem som har kommet tilbake. (Jeg har fått lov av ham å fortelle det her.)
I min ungdomstid var vi på det meste 50 med i Ungdomsmusikken, derav halvparten gutter. Jeg vet ikke hvordan det siden har gått med alle, men noen mistet nok troen på Jesus og sluttet i kristne fellesskap.

En av dem som var med en stund, men ble borte fra kirken og troen, var Edwin Halvorsen som spilte kornett. For et par år siden tok han kontakt med meg gjennom Facebook. Etter en tid skrev han at han skulle bli soldat i Frelsesarmeen. Jeg møtte ham i sommer, og han fortalte at da hans sønn gikk på katolsk skole i Bergen, ble han med på skolegudstjenester. Så ble han invitert til å spille kornett i Frelsesarmeens musikkorps. «Gjennom korpsvenner har jeg funnet Jesus på nytt.»

Nei, det er aldri for sent å komme tilbake til Jesus. Og vi skal aldri gi opp å lete og å be. Husk det: Moss Frikirke må aldri gi opp å be for og lete etter dem som har kommet bort fra menigheten og Gud.

Når gjeteren finner den bortkomne sauen igjen,
da «gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.»

For min egen del tenker jeg:

  • Hvis jeg slutter å gå i kirken, håper jeg noen vil etterlyse meg.
  • Hvis jeg blir tydelig mindre opptatt av Jesus, håper jeg noen vil snakke med meg om det. «Dagfinn, hvordan har du det – med Gud?»
  • Hvis jeg lever i synd, og andre ser det, håper jeg noen vil korrigere meg.
  • Hvis jeg forkynner – og tror – noe som er i strid med Bibelen, håper jeg noen vil snakke med meg om det.
  • Hvis jeg kommer bort fra Jesus, håper jeg noen vil lete etter meg helt til de finner meg igjen.

Er det slik Moss Frikirke er? Det er iallfall en slik menighet jeg ønsker å være medlem av.

Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.